Historikk:
Hovedgruva var den viktigste i Folldal og historikken rundt denne gruva er nøye knyttet til hele gruvedriften i bygda.

Det skal være bonden Ole Husom som fant den første malmen i Folldal, muligens i 1745. Han sendte noen prøver til direktøren ved Røros Kobberverk, men de var ikke interessert, fordi det var relativt fattige prøver og Folldal lå langt unna Røros. Imidlertid tok han så kontakt med gruveselskapet Fredriks Gaves verk som hadde tatt opp igjen gruvedrift i Sel i Gudbrandsdalen. Denne driften gikk dårlig, så de ble interessert i funnet i Folldal. Driften ble så startet i 1746 eller 1747. Allerede vinteren 1747-1748 ble det framkjørt 3000 tønner malm fra Folldal sammen med 3000 lester kull til smeltehytta ved Strømmen øst for Alvdal. Offisielt startet gruvedriften i Folldal 15. juli 1748, da kongebrevet ble utstedt fra Danmark. Driften i Sel ble samtidig innstilt, men navnet Fredriks Gaves verk ble beholdt. Samme år ble Lovise smeltehytte ved Alvdal tatt i bruk.

De første gruvesjaktene i Folldal var Glück Auf og Elisabeth Magdalene, den sistnevnte var en av de viktigste i gruva gjennom store deler av driften. Den største produksjonen hadde gruveselskapet de første årene og i perioden 1748 til 1764 ble det produsert 1355 tonn kobber, dvs. med 2% Cu i malmen blir dette omlag 70000 tonn råmalm. Videre fram til 1807 gikk produksjonen gradvis nedover og driften gikk med tap. I Perioden 1808 til 1815 er det praktisk talt ingen drift. Det er igjen noe drift i perioden 1818-1822.

I 1826 kjøper Røros Kobberverk opp Fredriks Gave verk og driver blant annet hovedgruva fram til 1848. Det er imidlertid en beskjeden drift i denne perioden sammenlignet med driften i de første åra. Blant annet fordi malmen tar slutt i både Grev Moltke (Nygruva - HE0058) og Godthaab (østre del av Søndre Geitryggen - HE0065), men også fordi det ikke blir oppfart ny malm i Hovedgruva, beslutter så Røros Kobberverk å nedlegge driften i Folldal i 1848.

Bergmester Sinding i Nordenfjeldske bergdistrikt fikk overdratt disposisjonsretten til gruver og gruveanlegg ved nedleggelsen. Han hadde utarbeidet en ny metode for utvinning av kobber fra tipphauger og hauger fra røsteprosessen. Dette innebar bruk av vann til oksidasjon av kobberet i haugene som førte til dannelse av kobbersulfat. Sulfatet ble så utfelt som kobbersulfid ved å bruke karbon-hydrogen-sulfid (C2H2S) som ble framstilt ved forbrenning av sulfider blandet med tyrived. På basis av denne metoden fikk Sinding i gang igjen drift ved Folldalsgruvene i 1852 og da særlig basert på det gjenværende lav-gehaltelige godset i tipphauger og røsthauger, men også ved en svært beskjeden drift i gruvene. Denne driften gikk noenlunde bra fram til ca. 1878, da selskapet, Foldals Interessentskap, ble innstilt. I denne tiden var det drift i hovedgruva og Oluf Olsens gruve som er den vestligste av gruvene i Søndre geitryggen (HE0065).

I hele driftsperioden 1748 til 1878 er det regnet ut at omlag 250000 t råmalm ble tatt ut fra Folldalsgruvene og som gav ca. 3500 t kobber.

I 1903 forhandlet ingeniøren W.H. Lund på vegne av et engelsk selskap om
overgivelse av gruvene, og i den forbindelse ble Hovedgruva lenset og prøvedrift gjort i årene 1904-06. Lensingen viste at gruva var 145 m dyp og gikk til vel 100 m under stoll 1. Det viste seg at det stod igjen ca. 200000 t kis i gruva og at man 1-10 m i heng parallelt med hovedmalmsonen hadde en parallel malmgang, nemlig Bjørnsgangen. Dette førte så til at det engelske selskapet overtok gruvene i 1906 og ble registrert som The Folldal Copper and Sulphur Co. ltd. med W.H. Lund som direktør. For transport av malmen ble det bygget taubaner, blant annet en 34 km lang bane fra Folldal til Alvdal. Driften under dette selskapet gikk bra fram til ca. 1935, da selskapet kom i vanskeligheter, dels på grunn av dårlige kobberkiser, dels på grunn av urene og komplekse malmer, men også på grunn av store investeringer, blant annet i et flotasjonsverk for å kunne behandle malmen fra Nordre Geitryggen (HE0064) som viste seg å være svært kalkrik og vanskelig å opprede. Det engelske selskapet gikk konkurs i 1938, men driften fortsatte praktisk talt umiddelbart under ledelse av en gruppe norske forretningsmenn med skipsreder Thomas Fearnley og bergingeniør Ferd. P. Egeberg i spissen. Det nye selskapet fikk navnet Folldal Verk A/S. To gruver var i drift ved overtakelsen, nemlig Hovedgruva og Nordre Geitryggen. Hovedgruva var praktisk talt utdrevet og driften stoppet her i 1941 og mannskapet ble da overført til Grev Moltkes gruve som nå fikk navnet Nygruva (HE0058).

Totalt ble det tatt ut ca. 1.15 millioner tonn råmalm i Hovedgruva med gjennomsnittlig 1.90 % Cu, 1.10 % Zn. Et meget høyt innhold av pyritt gav en svovelgehalt på 44-48 %. Svovelkisen var således fra 1907 et meget viktig produkt fra gruva.

Driften ved Nygruva ble nedlagt i 1952. Ny drift ble startet opp på Søndre Geitryggen (HE0065) i 1952 og mannskapet fra Nygruva ble overført dit. Driften her pågikk til 1965, da forsøksdrift ble startet på den nye forekomsten Tverrfjellet (OP0101) på Hjerkinn som ble funnet i 1957. I 1969-70 ble driften på Nordre Geitryggen stoppet og all drift nede i bygda var da innstilt. Driften på Tverrfjellet fortsatte fram til våren 1993, da den utnyttbare malmen var utdrevet. Aksjeselskapet Borregaard kom med som medeier i 1945 i Folldal verk A/S og overtok alle aksjene i 1959. I 1987 overtok så finske Outukumpu OY selskapet og drev det under sin norske avdeling A/S Sulfidmalm fram til nedleggelsen i 1993.

I dag er stoll 1 i Folldal Hovedgruve åpen som turistgruve og en åpen skjæring er tilgjengelig hvor massivmalm og omvandling er synlig. Det gamle oppredningsverket står også der og man har restaurert deler av taubanen. Det gamle sjakttårnet som opprinnelig stod over en skråsjakt er også fraktet tilbake fra gruva på Tverrfjellet.

Geologi:
Forekomsten er den stratigrafisk lavest-liggende i Folldal og ligger i en langstrakt horisont med metabasalt. Dene metabasalten er intrudert av en stor intrusjon av trondhjemitt, Folldals-trondhjemitten som er tolket til å være en subvulkansk intrusjon (alder 488 +/- 2 mill. år).

Mineraliseringen opptrer i fire separate linser med varierende tykkelser. Hovedlinsen hadde mektigheter fra 3 til 12-13 meter, mens den såkalte Bjørnsgangen varierte mellom 1 og 3 meter. Opptreden i linser og fortykninger skyldes isoklinal folding og er også refoldet i en mer åpen foldestil.

Malmen er generelt massiv (60-90 % sulfider) og er homogen uten bånding. Den massive delen av malmen er fulgt langs strøket i lengde av omtrent 900 meter, mens langs fallet (ca. 55 grader) er den fulgt til ca. 600 meters dyp. Malmen består av 50-90 % pyritt, 5-30 % kobberkis, 1-45 % sinkblende, 0-15 % magnetkis i en matriks dominert av kvarts (ca.70 %) med mindre mengder kalkspat (ca.12 %) og hornblende (ca. 9%), kloritt og muskovitt. Malmen i Hovdgruva har et svært lavt innhold av Pb, Au, Ag, Bi, As sammenlignet med de andre Folldalsforekomstene og kisen ble regnet som meget ren. Innholdet av Co er imidlertid vesentlig høyere enn i de andre forekomstene.

I stratigrafisk ligg til forekomsten (strukturell heng) er det en intens omvandling av metabasalten til mørk grønn kloritt med mindre mengder kvarts. Sonen har en utbredelse på minst 25 meter. Lokalt opptrer aplitter av trondhjemitt, dels gjennomkuttende malmen, dels i omvandlingssonen og dels som linser i malmen. Denne er typisk omvandlet til en kloritt-sericitt- kvartsbergart med alternerende kloritt- og kvarts-sericitt-albittbånd på mm- til cm-skala. Svak impregnasjon av pyritt med mindre mengder kobberkis, magnetkis og lokalt spredt sinkblende er vanlig i omvandlingsbergartene.